Bakgrunnen for barnevernsreformen, som også omtales som en oppvekstreform, har vært et behov for å løse utfordringer knyttet til samarbeidet mellom stat og kommune. Tanken er at staten skal støtte opp under kommunenes arbeid. En nasjonal koordineringsgruppe ledet av Bufdir skal sørge for at reformen blir gjennomført på en god måte lokalt. Reformen understøttes også av annet regelverk.
Hva er nytt i reformen?
- større fleksibilitet i barnevernet
- mer vektlegging av forebyggende tiltak og tidlig inngripen
- økt fokus på samarbeid mellom barnevernet, familiene og andre sektorer
- styrking av familiens rettigheter og økt brukermedvirkning
- utvidet kommunalt ansvar
Les bloggartikkel om barnevernreformen og tidlig innsats
Styrking av barns rettigheter
Barnevernsreformen følges opp av barnevernsloven, som trådte i kraft 1. juli 2023.
Hovedmålet med loven er å styrke barns rettigheter innenfor barnevernet,
Som i barnevernsreformen blir bedre forebygging, brukermedvirkning og tidlig innsats vektlagt sterkt.
Når myndigheter og offentlige instanser griper inn i forhold som gjelder et barn, skal barnets beste alltid være i sentrum. Dette står skrevet i FNs konvensjon om barnets beste og blir understøttet av et utall lover. Her i landet må kommunene forholde seg ikke bare til barnevernsloven, men også til barnehageloven og opplæringsloven, i tillegg til alkoholloven, sosialtjenesteloven og politiloven.
Samarbeid og samordningsplikt innen velferd
Mange familier opplever at velferdstjenestene ikke samarbeider godt nok. Dette gjelder spesielt familier med barn som har sammensatte hjelpebehov. De opplever at de har liten innflytelse over sin egen hverdag. For å avhjelpe dette, fikk vi endringene i velferdstjenestelovgivningen (Vedtatt i juni 2021). Disse endringene er ment å skulle øke brukervennligheten og understøtter også kommunenes ansvar for å jobbe forebyggende og koordinert. Vi snakker her om en samordningsplikt. Kommunene har selv ansvaret for å bestemme hvordan denne plikten skal ivaretas.
Les bloggartikkel om tverrprofesjonelt samarbeid
Les bloggartikkel om hvordan Hamar Kommune jobber forebyggende
Økonomiske konsekvenser av barnevernsreformen
Med reformen ble ansvaret for fordeling av midler overlatt til kommunene selv. Potten kommunene får er den samme, selv om staten i enkelte tilfeller kan gi tilskudd til særskilte tiltak. Når man da vet at en institusjonsplass i dag koster dobbelt så mye som før reformen, sier det seg selv at kommunene her har et ekstra økonomisk incentiv til å jobbe forebyggende, for å holde barn og unge borte fra institusjonene. Dermed blir universell og selektiv forebygging enda viktigere, fordi det bidrar både til kostnadseffektivitet og bedre livskvalitet for barn og familier.
Når det er sagt, forholder det seg også slik at barnevernet i større grad enn tidligere skal arbeide indikativt. Og det er denne etaten som får den største delen av potten. Universell forebygging er ikke lovpålagt og får dermed ikke noe ekstra.
Fagpersoner som kommunene tidligere har kunnet “låne” fra staten, for eksempel i forbindelse med PMTO (Parent management training) må nå ansettes av kommunene selv. Dette har mange små kommuner ikke økonomisk spillerom til å klare alene. Det nødvendiggjør mange steder et samarbeid kommunene imellom.
Utfordringer ved barnevernsreformen
Flere av utfordringene ved barnevernsreformen handler om forholdet mellom statlig styring og lokalt handlingsrom. Når myndighetene legger føringer for kommunenes saksbehandling, vil dette da føre til mer byråkrati? Vil kravene til dokumentasjon og rapportering stjele tid fra kjernevirksomheten og gå utover arbeidet med forebygging? Vil man unnlate å plassere barn i institusjoner fordi det koster så mye? Disse spørsmålene finnes det foreløpig få svar på, men en fremtidig evaluering av reformen vil nødvendigvis måtte belyse flere av disse punktene.
Les bloggartikkel om forebyggende arbeid med vekt på barnevern
Saksbehandling i barnevernet
Når det gjelder saksbehandling i en såpass kontroversiell etat som barnevernet, kan det uansett være grunn til å tro at staten vil gripe forholdsvis aktivt inn for å styre atferden til de kommuneansatte i barnevernsaker. Slik styring kan berøre for eksempel barnevernansattes mulighet til å utvise skjønn. (Kilde: “Statlig styring og lokalt handlingsrom i barnevernet”)
Noe som er sikkert, er at hele kommunens virksomhet og tjenestetilbud for barn og familier nå må sees i sammenheng. Det blir med andre ord nødvendig å ha et tverrfaglig blikk på både barn og system og å komme bort fra silo-tenkning. Samordning er et stikkord her. For sluttbrukerne gir dette verdi. De unngår å måtte redegjøre for saken sin gjentatte ganger og dermed føle seg som en kasteball i systemet.
