Det overordnede målet med Oppvekstreformen, også kjent som Barnevernsreformen, er en fundamental endring i hvordan vi jobber med barn og unge. Ressursbruken skal vris fra dyre, spesialiserte tiltak som institusjoner og fosterhjem, til forebygging og tidlig innsats i barnets eget lokalmiljø. Dette er ikke bare en reform for barnevernet; det er en reform for hele kommunen.
Bakgrunnen for reformen er erkjennelsen av at tidligere systemer hadde klare svakheter. Utredninger pekte på at beslutninger ble tatt for langt unna brukerne, og at et uklart ansvarsforhold mellom stat og kommune skapte uforutsigbarhet og samhandlingsutfordringer. Resultatet var at barna som trengte hjelp, ikke alltid fikk det helhetlige tilbudet de hadde krav på.
Med Oppvekstreformen, som trådte i kraft 1. januar 2022, får kommunene økt ansvar og flere oppgaver. Målet er å tenke mer lokalt og sette inn tiltak mens problemene ennå er små. For å lykkes med dette må hele kommunens oppvekstsektor – fra barnehage og skole til helsetjeneste og fritidstilbud – på banen.
Hva er nytt i reformen?
-
Oppvekstreformen innebærer altså et skifte mot større lokal fleksibilitet og et tydeligere kommunalt ansvar. De sentrale endringene er:
-
Mer vekt på forebygging og tidlig innsats: Hovedfokuset er å bygge laget rundt barnet lokalt, for å unngå at utfordringer vokser seg store.
-
Styrket samarbeid og samordningsplikt: Det er et krav om bedre samarbeid mellom barnevernet, familiene og andre sektorer for å skape et helhetlig tjenestetilbud.
-
Styrkede rettigheter og økt brukermedvirkning: Familiens og barnets stemme skal veie tyngre i alle prosesser.
-
Styrkede rettigheter og lovverk
Oppvekstreformen understøttes av flere sentrale lovverk. Den nye barnevernsloven, som trådte i kraft 1. juli 2023, har som hovedmål å styrke barns rettigheter. Prinsippet om "barnets beste", forankret i FNs barnekonvensjon, er det styrende prinsippet i all saksbehandling. Dette betyr at kommunene må se barnevernsloven i sammenheng med opplæringsloven, barnehageloven og andre relevante lover for å sikre en helhetlig ivaretakelse av barnet.
Les bloggartikkel om tverrprofesjonelt samarbeid
Samordningsplikt: Slutt på kasteball-følelsen
Mange familier med sammensatte hjelpebehov har opplevd at velferdstjenestene ikke samarbeider godt nok. For å bøte på dette, innførte endringene i velferdstjenestelovgivningen en tydelig samordningsplikt for kommunene. Dette betyr at kommunen har ansvar for å koordinere tjenestene slik at familier unngår å måtte fortelle sin historie gjentatte ganger, og ikke føler seg som en kasteball i systemet. Kommunene bestemmer selv hvordan denne plikten skal organiseres, noe som krever et tverrfaglig blikk og en slutt på silotenkning.
Les bloggartikkel om hvordan Hamar Kommune jobber forebyggende
De økonomiske konsekvensene av Oppvekstreformen
Reformen har klare økonomiske drivere. Med økt ansvar fulgte også økt økonomisk ansvar. Egenandelene for statlige, spesialiserte tiltak som institusjoner og akuttiltak har økt kraftig. Når en institusjonsplass i dag kan koste det dobbelte av hva den gjorde før reformen, gir det kommunene et sterkt økonomisk insentiv til å lykkes med det forebyggende arbeidet.
Dette skaper også utfordringer. Fagpersoner med spisskompetanse som kommunene før kunne "låne" fra staten (f.eks. innen PMTO-veiledning), må nå ansettes lokalt. For mange små kommuner er dette økonomisk krevende, og det tvinger frem et tettere interkommunalt samarbeid.
Utfordringer: Balansen mellom styring og lokalt handlingsrom
Oppvekstreformen er ikke uten utfordringer. En sentral debatt handler om forholdet mellom statlig styring og lokalt handlingsrom. Vil økte krav til dokumentasjon og rapportering føre til mer byråkrati og stjele tid fra det faktiske arbeidet med barn og familier? Og vil den høye kostnaden føre til at man vegrer seg for å plassere barn på institusjon, selv når det er nødvendig?
Det er grunn til å tro at staten, for å sikre rettssikkerheten i en så omdiskutert etat som barnevernet, vil legge føringer som kan påvirke de ansattes mulighet til å utøve faglig skjønn. Fremtidige evalueringer av Oppvekstreformen vil måtte belyse disse kritiske punktene.
Les bloggartikkel om forebyggende arbeid med vekt på barnevern
Saksbehandling i barnevernet
Når det gjelder saksbehandling i en såpass kontroversiell etat som barnevernet, kan det uansett være grunn til å tro at staten vil gripe forholdsvis aktivt inn for å styre atferden til de kommuneansatte i barnevernsaker. Slik styring kan berøre for eksempel barnevernansattes mulighet til å utvise skjønn. (Kilde: “Statlig styring og lokalt handlingsrom i barnevernet”)
Noe som er sikkert, er at hele kommunens virksomhet og tjenestetilbud for barn og familier nå må sees i sammenheng. Det blir med andre ord nødvendig å ha et tverrfaglig blikk på både barn og system og å komme bort fra silo-tenkning. Samordning er et stikkord her. For sluttbrukerne gir dette verdi. De unngår å måtte redegjøre for saken sin gjentatte ganger og dermed føle seg som en kasteball i systemet.
Digitale verktøy som en viktig bidragsyter
For å lykkes med Oppvekstreformens komplekse målsettinger – fra tverrfaglig samhandling til effektiv ressursbruk og god dokumentasjon – er gode digitale verktøy avgjørende. I Visma Flyt har vi en rekke løsninger som kan hjelpe din kommune med å se tjenestetilbudet i sammenheng og jobbe smartere.
