Over halvparten av nordmenn er positive til å ta imot flere flyktninger. Hva er saksgangen når disse kommer hit til landet? Og hvordan skjer hverdagsintegrering i praksis?
Asylsøkere, flyktninger og innvandrere – hva er forskjellen?
En flyktning er en asylsøker som har fått flyktningstatus og oppholdstillatelse gjennom vedtak om beskyttelse fra UDI eller FNs høykommissær for flyktninger. Vedkommende kan ha vært utsatt for forfølgelse, krig eller annen fare. Begrepet innvandrer inkluderer flyktninger, men også mennesker som har fått oppholdstillatelse av personlige, familiære eller arbeidsmessige årsaker. I det følgende brukes betegnelsen innvandrer både om flyktninger og innvandrere.
Asylsøkere i Norge – status i dag?
Asylsøkere som kommer til Norge blir plassert i mottak mens søknaden deres om opphold blir behandlet. Tiden i mottak varierer sterkt, men ventetid over 6 måneder er ikke uvanlig.
Mellom 2016 og 2022 var det få som søkte beskyttelse i Norge. Krigen i Ukraina markerte en forandring på dette. Siden mars 2023 har landet tatt imot 40.000 flyktninger, de fleste fra Ukraina. 99% av asylsøkerne fikk søknaden sin om oppholdstillatelse innvilget i 2022.
Kommunene bosetter flyktninger i rekordfart
Over 30.000 flyktninger ble bosatt i kommunene i 2022. I 2023 ble over 33 000 flyktninger bosatt i Norge. Dette er det høyeste antallet som noen gang har blitt bosatt i løpet av ett år i landet. Av disse var over 29 000 ukrainske flyktninger som fikk midlertidig kollektiv beskyttelse.
I tillegg har norske myndigheter anmodet kommunene om å bosette totalt 37 000 flyktninger i løpet av året. Dette høye antallet skyldes den pågående krigen i Ukraina, som har ført til en betydelig økning i antall flyktninger som trenger beskyttelse i Norge.
I dag risikerer en betydelig andel flyktninger å bli værende lenge i mottakene. Av de 37 000 flyktningene som myndighetene har bedt om å få bosatt i 2024, ser det ut til at bare rundt 29 000 vil kunne bli bosatt. (Kilde: NRK)
IMDi (Integrerings- og mangfoldsdirektoratet) anmoder kommunene om å finne bolig til et visst antall flyktninger, men det er kommunestyret som vedtar hvor mange de kan ta imot.
Bosetting av flyktninger er frivillig for kommunene, men dersom kommunestyret vedtar å si ja til færre enn de blir anmodet om, kan øremerkede ressurser bli trukket tilbake. Dette vil også medføre en større belastning på andre kommuner, noe som i sin tur kan gjøre inkluderings- og hverdagsintegreringen vanskeligere.
Boliger og arbeidsliv
I et debattinnlegg i Aftenposten fra juli 2023 understreker Lisbeth Fransplass Røren, underdirektør i IMDi, hvor viktig det er å utnytte flyktningenes utdannelse og arbeidserfaring. Norske virksomheter mangler over 50.000 arbeidstagere, og flyktningene har kompetanse som norsk arbeidsliv trenger.
Hun påpeker også at selv om det er mangel på boliger i enkelte deler av landet, er kommunene flinke til å utnytte den boligmassen de har; for eksempel ubrukte sykehjem eller internatskoler.
Kurs i livsmestring
1. januar 2021 trådte den nye integreringsloven i kraft. Flyktninger og innvandrere skal i henhold til denne delta i introduksjonsprogram av varierende varighet, få kartlagt og utnyttet kompetansen sin og i neste instans skaffe seg jobb.
Hver enkelt skal få karriereveiledning og skrive kontrakt med kommunene der de bosettes. Det kreves også at de lærer seg norsk på et individuelt definert nivå. Målet er å gjøre disse gruppene økonomisk uavhengig av den norske staten.
Hverdagsintegrering i praksis
En FAFO-rapport fra 2022 belyser forskjeller mellom innvandrergruppene og majoritetsbefolkningen på områder som tillit, tilhørighet, deltagelse og diskriminering. Her kan vi blant annet lese at innvandrergruppene i større grad enn majoritetsbefolkningen opplever manglende aksept og sosial støtte fra det norske samfunnet, og de har mindre tillit til norske institusjoner. De opplever også å bli møtt med større grad av diskriminering.
IMDi har lagt ut mange typer materiale om hverdagsintegrering til kommunene på nettsidene sine. Dette innbefatter en veiledning i hvordan man benytter ressurspersoner som selv har innvandrerbakgrunn i integreringsarbeidet.
Eksempler fra kommunene
- Rogaland fylkeskommune utførte en folkehelseundersøkelse om hverdagsintegrering i 2024. Fylkeskommunen har også opprettet flere regionale nettverk, blant annet mot æresvold, og disse består av representanter for flere etater.
- Bygdekvinnelaget i Frogn er opptatt av å skape gode miljøer for innvandrere i lokalmiljøene..
- I Bergensområdet holder den frivillige organisasjonen Tusmo Association kurs i generasjonsdialog, et “forebyggende tiltak som legger til rette for trygg dialog mellom generasjonene.”
- Studieforbundet Kultur og tradisjon har lokallag i Vågå, og de driver prosjektet “Opent for alle”, som holder kurs i språktrening og bygger nettverk for innvandrere, blant annet gjennom matlaging.
- Dialogmøter mellom politisk ledelse og sivilbefolkningen, blant annet i Oslo, har gitt en økt felles virkelighetsforståelse og bedret samarbeidet.
- Trondheim kommune har egne aktivitetsguider med forskjellig etnisk bakgrunn som skal fremme barn og ungdoms integreringsarbeid i idretten.
Hvilken rolle spiller frivilligheten?
Av eksemplene over ser vi at frivilligheten er sentral i integrasjonsarbeidet flere steder i landet. En av fordelene ved de frivillige er at de møter de nyankomne på det menneskelige plan, og at de ikke er tilknyttet de statlige og kommunale institusjonene.
En masteroppgave fra Stavanger fra 2018 analyserer sammenhengen mellom frivillighet og hverdagsintegrering. Et av funnene her understreker det faktum at hverdagsintegreringen skjer gjennom personlige relasjoner.
Regjeringen oppmuntrer sterkt til frivillighet, og Kommunal- og moderniseringsdepartementet har utgitt en egen inspirasjonsbrosjyre til kommuner som vil inngå samarbeid med frivillige.
Samhandling er sentralt i forebygging av utenforskap. Avklaring av ansvarsforholdet mellom det offentlige og frivillige organisasjoner vil gjøre samarbeidet lettere. En flyktningfamilie har behov for hjelp fra flere frivillige og kommunale tjenester, og da er kommunikasjonen mellom disse tjenestene sentral.
Hva hemmer og hva fremmer hverdagsintegrering?
Hemmende faktorer:
- Språkbarrierer, mangelfull språkopplæring
- Dårlig eller for lite nettverk ute i kommunene, isolasjon
- Lite tilfredsstillende boforhold
- Negative holdninger i majoritetsbefolkningen, samt diskriminering og rasisme
- For liten mulighet til å få brukt arbeidserfaring og utdannelse fra hjemlandet
Fremmende faktorer:
- Intensiv, individuelt tilpasset og raskt igangsatt språkopplæring
- Tilgang til arbeid og relevant utdanning
- Tiltak for kontakt med folk fra lokalmiljøet
- Satsing på frivilligheten
- Oppstart av aktiviteter lokalt som involverer både flyktninger og andre
- Opplysningsarbeid og forberedelser ute i kommunene som skal motta flyktninger
- Kulturforståelse og læring om viktige aspekter ved forskjellige kulturer
- Tverretatlig samarbeid
