Hva skjer når tre kollegaer fra teknologibransjen besøker en ungdomsskole for å snakke om mangfold? For Nanna Skjold, Nilo Namvar og Helle Heiestad handlet det verken om teknologi, statistikk eller paragrafer, men om å dele de ekte historiene om hvordan det føles å stå på utsiden.
Da en lokal ungdomsskole inviterte til mangfoldsdag i forbindelse med 25-årsmarkeringen for drapet på Benjamin Hermansen, ønsket de å skape et "flerkulturelt mindset" blant elevene. Nanna, Nilo og Helle tok utfordringen, men de valgte en annen tilnærming enn den tradisjonelle foredragsmodellen. Gjennom en åpen panelsamtale delte de sine egne, vidt forskjellige erfaringer med utenforskap.
Utenforskapets mange ansikter
Selv om de tre kvinnene i dag er kollegaer i Flyt, bærer de med seg vidt forskjellige bagasjer, og ved å dele historiene sine traff de en nerve hos ungdommene. Målet var å løfte et mangfoldsperspektiv som ikke bare handlet om etnisitet, men også andre former for ulikhet.
Deltakerne opplevde at elevene var mer engasjerte enn forventet. Flere elever ga tilbakemelding om at det var «første gang det har vært så stille på et sånt arrangement», noe panelet tok som et tegn på at budskapet trengte gjennom.
“Det virket som om vi traff, ikke sant? spør Helle de andre to og får nikkende bekreftelser til svar. “Spesielt når Nilo delte sine erfaringer om hva som skjer i Iran akkurat nå. Hun snakket om hvor tøft det er å sitte på sidelinjen og se på hva som egentlig skjer der nede.”
Nilo berørte også den subtile følelsen av å bli plassert på utsiden av "normalitetsbegrepet" som barn av iranske foreldre. Som da hun i fjerdeklasse oppdaget at hun aldri ble invitert med på overnattinger, en viktig del av det sosiale samholdet i klassen.
Nanna, med bakgrunn fra Mali og Norge, delte en tøff historie om oppveksten i Vestfold. Til tross for at hun er født og oppvokst i Norge, førte hudfargen hennes til direkte trakassering og en følelse av aldri å være velkommen, noe som bidro til at familien måtte flytte.
“Jeg har foreldre som har vært litt sånn nomader, så de flyttet veldig mye. Jeg byttet ofte skole, og i niende klasse gikk jeg på en ungdomsskole på et lite sted i Vestfold, der alle kjenner alle. Mamma visste at jeg røykte før jeg visste det selv nesten, fordi folk snakket. Vi så jo annerledes ut, og det var det som var utgangspunktet for at vi ble plaget så mye. Ikke fordi vi førte oss noe annerledes, eller hadde en kultur som krasjet med andres.
“På den første runden, altså tiende klasse, var elevene egentlig mest nysgjerrig på deg, Helle, som snakket om din bakgrunn fra Bærum,” sier Nilo. “De som er stille, som ikke sier noe, som ikke tør å ta noen plass, jeg kan se for meg at de satt og kjente på din historie. Hvordan det egentlig er å sitte og vite at man er litt privilegert, men fortsatt ikke kjenner seg slik.”
Hun legger til: “Og så tror jeg også at de som satt med flerkulturell bakgrunn, som virkelig føler at de skiller seg ut, kjente seg litt igjen i våre historier når vi fortalte fra et individuelt perspektiv.”
Nanna nikker gjenkjennende til dette: “Fellesfølelsen er jo en av de tingene som bryter disse barrierene i forhold til utfordringene rundt mangfold.”
Et engasjement fra hjertet
I samtalen etter skolebesøket er de tre tydelige på én ting: Dette handler ikke om selskapsprofilering, men om et iboende personlig engasjement.
"Det handler om hva vi som ansatte bryr oss om," forklarer Helle. Hun ser på mangfold som en berikelse som gir kreativitet, og mener det er avgjørende at også de som tilhører majoriteten bruker stemmen sin for å skape et inkluderende miljø.
“Veldig mange av majoriteten er jo som Helle,” påpeker Nilo, “de ønsker mangfoldet velkommen i like stor grad som minoritetene gjør.”
Å finne felles grunn
Tilbakemeldingene fra skolen var entydige: Elevene var uvanlig stille og fokuserte. Ved å snakke om hverdagsrasisme og utenforskap fremfor krig og brutale statistikker, klarte panelet å bryte barrierer.
“Før har det vært politiet som har kommet og snakket om høyreekstreme på nittitallet, eller helsesykepleiere som har stått og snakket om flyktninger som kommer fra krig, sier Nilo. “Det har blitt presentert et så veldig brutalt bilde på mangfoldet, og derfor synes jeg at det var så kult at vi fra Flyt kommer fra en helt vanlig arbeidsplass, men faktisk viser engasjement og står sammen om et positivt perspektiv på mangfold.”
Det å dele vanlige, hverdagslige erfaringer om å føle seg utenfor kan treffe bredt hos ungdom, nettopp fordi så mange kjenner seg igjen i følelsen — selv om årsakene varierer. De tre mener det er viktig å løfte fram mangfold som noe verdifullt, og at engasjement fra ulike stemmer (både de som identifiseres som majoritet og minoritet) er nødvendig for å lykkes i dette.
Møtet med ungdommene viser at mangfold ikke trenger å være et tungt fagbegrep. Noen ganger er det nok å sette seg ned, være sårbar og fortelle hvordan det egentlig er å være menneske. “Man trenger ikke være så brutal i historiene sine,” understreker Nilo. Det er litt mer den vanlige hverdagen hvor du kjenner på litt annerledeshet, rett og slett.”
Nanna oppsummerer det godt: "Følelsen av utenforskap er noe de fleste har kjent på i 15-årsalderen. Når vi deler våre historier, ser elevene at vi har noe til felles. Det er slike ting som bryter ned utfordringene rundt mangfold."